Psykisk eller fysisk

De færreste av oss lærer at livserfaringene vi har med oss, og livsbetingelsene vi lever i, er med å påvirke ikke bare hvilke smerter vi opplever, men hvor intenst våre smerter oppleves. Vi har en samfunnsforståelse og en helsetjeneste som deler vår helse i to – psykisk og fysisk. Denne oppdelingen kan ha som hensikt å gjøre ting enklere, men når det kommer til å forstå kroppens reaksjoner, så blir denne inndelingen i beste fall meningsløs. For selv om vi deler vår tilværelse og opplevelse i psykisk og fysisk, så har vi bare én kropp å reagere med. 

Kroppen er mennesket som levende organisme – vår eksistensielle væren i verden. En kropp som sanser, erfarer og opplever livet vi lever, både det vi håndterer og ønsker å forholde oss til, og det vi ikke alltid klarer å forholde oss til. Denne dualistiske og delte forståelsen av helse gjør at vi har splittet hele mennesket i to; psykisk og fysisk, kropp og sinn, psyke og soma. For å bøte på dette, forsøker vi å ha det vi kaller et helhetlig perspektiv på helse, der både psykisk og fysisk inkluderes. Men lykkes vi? Kan vi sette mennesket sammen igjen med et såkalt helhetlig perspektiv etter først å ha delt det opp?

I min hverdag som traumeterapeut og psykomotorisk fysioterapeut bruker jeg ikke ord som psykisk og fysisk for å forklare eller forstå kroppens reaksjoner. Vi trenger å utfordre oss selv til å ikke bare se mennesket som en helhet, men en enhet – en sansende og erfarende organisme som bærer fortid, nåtid og fremtid med seg. Fortidens erfaringer, nåtidens sanseopplevelser, samt fremtidens forventninger og antagelser, påvirker oss og utløser kroppslige reaksjoner til enhver tid. Noen av disse reaksjonene er vi bevisste på, mens andre er ubevisste. Kropp og menneske kan ikke deles i fysiske og psykiske enheter. Denne dualistiske inndelingen gjør ikke bare at vi misforstår kroppens reaksjoner, men også at vi ofte kommer til kort når vi skal behandle dem. 

Smerter

Kunnskap og forståelse av smerte er i kontinuerlig utvikling, og de siste tiårene har ført med seg et paradigmeskifte. I fysioterapi vektlegges nå en biopsykososial forståelsesmodell, der vi beveger oss bort fra en ren biomedisinsk modell som knytter smerte utelukkende til skade eller sykdom. Tidligere ble smerte uten påviselig skade ansett som psykisk. I dag forstår vi smerte som en kompleks og dypt personlig opplevelse, en beskyttelsesmekanisme – en alarm – som er nært knyttet til individets erfaringer og opplevelse av fare. Smerte kan derfor ikke enkelt deles inn i fysiske og psykiske kategorier. Det at vi har beveget oss bort fra det å se på smerte som kun en representasjon for skade og vevsødeleggelse, gjør at vi også må tenke annerledes om hva som skaper smerte og hva som kan være god smertebehandling for den enkelte.

Traumatiske livserfaringer

Traumatiske livserfaringer kan forstås som erfaringer som belastningsmessig overgår individets evne og ressurser til å håndtere dem. Dette kan omfatte enkeltstående eller gjentagende hendelser, store eller små, i lengre eller kortere perioder. Vi forbinder ofte traumer med naturkatastrofer, krig, vold og overgrep, men forskning viser at emosjonell og fysisk forsømmelse fra våre omsorgspersoner, mobbing, konflikter og perioder med uro hjemme kan være like traumatiserende. 

Traumatisk livserfaring kan være skadelige, selv om det ikke resulterer i en PTSD-diagnose, da det aktiverer biologisk stress uten nødvendigvis å oppleves som belastende i øyeblikket. Traumeminner kan også aktivere “stressreaksjonssystemet”, og dette kan skje uavhengig om man er oppmerksom på den utløsende stimulusen eller opplever frykt. Denne aktiveringen av biologisk stress og belastningen på stressreaksjonssystemet, vil over tid føre til allostatisk overbelastning. Allostatisk overbelastning med sin tæring på kroppens ressurser vil være et utgangspunkt for uhelse og sykdomsutvikling, der vi ser uønskede reaksjoner i flere av kroppens systemer (immunforsvaret, muskelskjelettsystemet, det endokrine systemet og nervesystemet). I 1998 kom den banebrytende ACE-undersøkelsen. ACE er forkortelsen for adverse childhood experiences. Der undersøkte de omfanget og konsekvensene av traumatiske livserfaringer i oppveksten. De fant ikke bare en årsakssammenheng mellom tidlige traumatiske livserfaringer og uhelse som voksen, men også en akkumulert effekt av traumatiske livserfaringer når det kom til graden av uhelse. Siden da har det kommet andre studier som bekrefter og utdyper den samme tematikken. Allikevel ser vi at helsetjenestene ikke inkluderer denne grunnleggende kunnskapen i sitt møte med pasienters sykdom, skade og lidelse.

Psykologiske traumer og fraværende kropp

Traumatiske livserfaringer omtales ofte som psykologiske traumer, men i psykisk helsevern og store deler av psykologien har kroppen i høy grad vært fraværende. Når den inkluderes, skjer det gjerne gjennom instrumentelle metoder som blant annet pusteøvelser og mindfulness, som nærmest oppleves som om det skal oppdra kroppen til å oppføre seg pent – til å bli rolig og dempet. Målet er å “dempe” nervesystemet slik at kroppen blir mindre aktivert og ubehagelig å forholde seg til. Denne forståelsen og praksisen har ført til at kroppen i liten grad anerkjennes som både bærer og formidler av traumatiske livserfaringer. Resultatet kan bli at pasienter, gjennom slike metoder, daglig må dempe og undertrykke kroppens ubehagelige signaler, uten å få hjelp til å forstå hva signalene egentlig betyr eller hva kroppen trenger. Slik risikerer man å kronifisere kroppens reaktivitet hos mennesker med traumereaksjoner. Hvis denne reaktiviteten fører til ytterligere overveldelse, kan dissosiasjon oppstå som en naturlig beskyttelse, noe som skaper et enda mer distansert og utfordrende forhold til kroppen. Det betyr ikke at pusteøvelser, mindfulness og meditasjon ikke kan ha verdi i en kroppslig tilnærming, men det er viktig at disse metodene tilpasses og doseres i tråd med pasientens kroppslige integreringskapasitet og behov, og at de ikke oppfattes som den endelige løsningen. 

Kroppslige reaksjoner som kommunikasjon om nødvendig respons

En kroppslig tilnærming i tråd med traumeforståelse innebærer støtte til å utforske kroppslige symptomer og signaler som meningsfull kommunikasjon om opplevelser, minner og behov. Kroppen skaper reaksjoner som ønsker og trenger respons, der denne responsen er en inntonet og innstemt handling, informert av det vi sanser og fornemmer i kroppen. Hvis kroppen for eksempel gir oss en sansefornemmelse av tørst, vil den naturlige responsen være å drikke. Forstår vi kroppens signaler og kommunikasjon som intensjonelle, blir det lettere å forstå hvorfor visse tiltak vi får anbefalt, eller som vi pålegger oss selv, kan kjennes feil – selv når vi i utgangspunktet tenker de er bra for oss. Hvis tiltakene ikke er informert av kroppens egen kommunikasjon og behov, kan de i beste fall være unyttige og i verste fall bli en ny belastning kroppen må forholde seg til. 

Mange av mine pasienter har vært gjennom flere runder hos ulike behandlere innen muskelskjelettfeltet, som fysioterapeuter, kiropraktorer, osteopater og naprapater. De søker hjelp for smerter, men opplever ofte kun kortvarig lindring og ingen varig bedring. Hverken pasientene eller behandlerne har forstått smertenes sammenheng med traumatiske livserfaringer. Når traumatiske livserfaringer nevnes, blir det oftest i et stressperspektiv, hvor pasienten skal lære seg å dempe stress og slappe av. Det er lettere sagt enn gjort for en person som bærer på traumatiske livserfaringer og kanskje fortsatt lever under krevende livsbetingelser. For mange kjennes kroppen uvillig til å slippe på spenninger og beredskap. De kan oppleve svimmelhet ved pusteøvelser, kvalme av mindfulness, eller panikk og angst i møte med pålagte nærværs-og forankrings-øvelser. Det er ikke overraskende når man forstår hvordan kroppen faktisk tilpasser seg våre livserfaringer. For traumatiske livserfaringer er ikke alltid noe som tilbakelegges og blir glemt i kroppen selv om det er lenge siden det skjedde.

Kroppen som formidler av traumatiske livserfaringer

Mange traumatiske livserfaringer er ikke lagret i hukommelsen som klare, episodiske minner som danner sammenhengende historier vi kan fortelle med ord. I stedet formidles de gjennom kroppslige reaksjoner og tilstander. Somatiske eller kroppslige minner har fått lite oppmerksomhet i traumebehandling, både i forståelsen av dem som påtrengende minner og som “flashbacks”. Kroppslige minner kan være både motoriske; i form av bevegelser, bevegelsesimpulser og muskelspenninger, og sensoriske, der de oppleves som sansefornemmelser og andre perseptuelle kroppslige opplevelser. Slike minner kalles ofte implisitte minner. Ved traumatiske livserfaringer blir disse implisitte minnene ofte ikke integrert i et koherent og sammenhengende narrativ sammen med de eksplisitte, episodiske minnene. Anerkjent traumelitteratur understreker at flere av disse opplevelsene bæres som kroppslige minner og ordløse fragmenter av historie, uttrykt gjennom kroppslige reaksjoner og tilstander. 

Det som ytterligere kompliserer bildet er hvordan kroppslige traumeminner oppleves i et tidsperspektiv. Når vi har et episodisk minne forstår vi at minnet peker mot noe som skjedde tidligere. Men med kroppslige minner er det vanskeligere. Kroppslige minner utspiller seg i kroppen her og nå som kroppslige reaksjoner, og oppfattes og oppleves derfor som pågående i nåtid. Fordi de fremstår som nåværende kroppslige symptomer, blir de også forstått og behandlet som det. Kroppslige sansninger, symptomer og spenningsmønstre må derfor også vurderes som reaksjoner, minner og tilpasninger etter traumatiske livserfaringer og ikke bare sees på som biomekaniske og biomedisinske dysfunksjoner som skal korrigeres med manuell behandling, øvelser og trening.

Kroppens språk og intensjonelle kommunikasjon

Hvis vi betrakter kroppen som en maskin, kan vi forstå at mye av det vi tilbyr den handler om korreksjoner og justeringer. Men erkjenner vi at vi ikke bare har kropp, men er en kropp, må vi endre vår forståelse og behandling av kroppen. Kroppen har sitt eget vokabular, med smerter, spenninger, utmattelse og sansefornemmelser som tydelige former for kommunikasjon. Kroppslige reaksjoner er ofte intensjonell kommunikasjon av behov. Men selv om denne kommunikasjonen er intensjonell, er den ikke alltid lett å forstå når vi ikke er vant til å lytte til kroppen. Som en pasient en gang uttrykte det, føltes det som om kroppen levde sitt eget liv. Vi kom likevel frem til at kroppen levde hennes liv – men den forholdt seg også til de delene av livet hun hadde glemt og gjemt.

Så når vi begynner å lytte og utforske,  kan vi derfor bli overrasket. Kanskje oppdager vi at fremfor å strekke og trykke på det som er stramt, så skal vi avlaste det, gi det omsorg og spørre oss hva denne muskulære stramheten forsøker å oppnå. Forsøker den å beskytte oss, skape et muskulært panser, igangsette en bevegelse, eller hindre en? Kanskje er det et uforløst kroppslig forsvar, et minne eller en tilpasning til at vi har holdt tilbake både pusten og følelsene? I kroppslig traumeterapi jobber vi nettopp med dette: å hjelpe kroppens intensjonelle reaksjoner frem slik at det blir forståelig kommunikasjon som vi kan respondere på. Vi ønsker ikke å dempe noe før vi har skjønt hva det dreier seg om. 

Ofte sier pasientene: Hvorfor har jeg ikke lært dette tidligere? Det de opplever er at den alarmen smertene representerer, reduseres og til og med forsvinner, når kroppen endelig begynner å føle seg trygg, fordi den får uttrykt historien den bærer på og til slutt får den responsen den trenger. For pasientene er det rørende å oppdage at de delene av kroppen som har vært mest plagsomme og ubehagelige, er de som har jobbet hardest med å sikre at de overlevde og kom seg gjennom hendelsen(e). Som terapeut er det rørende å se at et langt kapittel i pasientens liv endelig lukkes, slik at et nytt kan begynne.