Følgende historie er satt sammen av flere behandlingsmøter i terapihverdagen. Slik at de fleste av mine pasienter kan kjenne seg igjen i hvordan jeg møter dem, men alle samtidig vet at dette ikke er en representasjon av deres behandlingsmøte.

–

DEL 1/8: Å «løsne» på kroppslige spenninger?

Nok en pasient henvist med bestilling om å «løsne» på stram muskulatur.

Første timen går med på å bli kjent med og tegne noen linjer i livshistorien og forfølge disse i kroppen. Jeg gjør det tydelig med ord, eksempler fra hennes egen vonde livshistorie og kropp at jeg ikke kommer til å «løsne» på noen spenninger, da alt i kroppen vår har en klar intensjon, og med den historien som gjenspeiles med ord og kropp hos henne så er det ikke rart at kroppen har valgt å beskytte seg med stramhet, smerter og tilstivning. Og at vi ikke ønsker å fjerne beskyttelse før vi ikke trenger den lenger.

Andre time og pasienten kommer og forteller hvor mye det har betydd å få vite at kroppen hennes ikke er feil, men at den har tatt nødvendige valg for å overleve og tilpasse seg de omstendighetene hun har levd i. Hun har begynt å kjenne hvordan den muskulære rustningen hennes oppleves og tilpasses i hverdag og på jobb, og kjenner hun blir rørt av å tenke sånn om seg selv og kroppen.

P: Jeg gledet meg til å komme idag. Og jeg kjenner det er så godt å komme hit.

L: Hva opplever du som så godt?

P: *ser seg raskt rundt i rommet før hun møter blikket mitt* Deg, øynene dine, blikket ditt.

L: *smiler og holder blikket hennes*

P: Jeg legger merke til *blir noe selvbevisst* at det er godt å se på øynene dine. Jeg kjenner jeg blir rolig når jeg kan møte blikket ditt.

L: Det er godt å se deg. Godt å se at du ikke trenger å gjemme deg her.

P: *holder blikket sitt festet på meg* Ja, det er trygt her. Jeg har blitt en god menneskekjenner. Vet hvem jeg må holde meg unna.

L: ..men her trenger du ikke å holde deg unna..

P: *smiler og holder blikket festet* Nei. Det er godt å være her hos deg. Hvile i blikket ditt.

DEL 2/8: Hold og slipp – gi plass til begge.

L: *smiler* Da hviler vi i hverandres blikk.

P: *smiler og sukket kommer*

L: Kjenn også at det er du som styrer blikket ditt. Så om du trenger å se bort, så gjør det. Du finner meg her når du ser tilbake igjen.

P: *fortsetter å holde blikket mitt*

L: Mens du kjenner at våre blikk møtes, og at du blir rolig, hva merker du i kroppen?

P: *smiler og synker mer på plass i stolen*

L: *speiler skiftet i hennes kropp og slipper meg på nytt ned i stolen*

P: Jeg kan slappe av *noe overrasket*

L: Kjenn på det. Du kan slappe av. Merk støtten stolen gir deg.

P: *slipper blikket mitt og tar plass i egen kropp*

L: Legg merke til de delene av kroppen som er trygg nok til å gi etter og ta imot støtten, men også at det er deler som ikke er trygg nok til å gi etter.

P: *nikker*

L: Kjenn at du gir plass til begge disse fornemmelsene. Hold og slipp. Vi har behov for begge.

P: Jeg tenkte det var viktig å slappe av jeg. Alle ber meg om å slappe av.

L: Hva er det som holder i kroppen din?

P: Flere områder.

L: Hvis vi skal gi noe mer oppmerksomhet. Hvilken del melder seg mest? Hvilken del forteller tydeligst om hold?

P: hmmm…brystet *finner så blikket mitt raskt og holder fast*

L: Hva skjedde nå?

P: Jeg ble urolig.

L: Da kan vi hvile litt i hverandres blikk igjen.

P: *smiler og sukker*

L: *smiler og sukker tilbake* Når du er klar, så gi oppmerksomhet til brystet ditt igjen. Vit at du når som helst bare kan hvile her hos meg.

P: *slipper blikket mitt og blir stille*

L: Merker du holdet i brystet nå?

P: *nikker*

L: Er det håndterbart?

P: *ser på meg og nikker*

DEL 3/8: La kroppen fortelle om hvordan det var.

L: Da gir vi det litt tid. Lar det få plass og oppmerksomhet. *setter meg tilbake*

P: *begynner å puste kontrollert, øynene stivner*

L: Redsel.

P: *nikker noe hakkete*

L: Brystet ditt holder på redsel.

P: *pusten blir ujevn*

L: Jeg er her sammen med deg. Se om denne redselen kan få fortelle deg om hvor redd du var da.

P: *finner blikket mitt noe flakkende*

L: *holder fast blikket hennes* Hvordan merker du denne redselen i brystet?

P: *andpusten* Den er som en vond og tung klo *øynene mykner noe og pusten blir jevnere*

L: En vond og tung klo av redsel som brystet ditt har holdt på.

P: *nikker mens hun holder blikket mitt og løfter ene hånden sin opp mot brystet*

L: *jeg speiler henne og løfter min hånd opp mot mitt bryst*

P: *underleppa begynner å skjelve og øynene blir store, mens pusten blir ujevn igjen*

L: Tristhet.

P: *nikker mens hun ser på meg og gråten kommer mens hun forsøker å holde den tilbake*

L: Kjenn om du kan la tristheten få plass…også den trenger å fortelle deg noe.

P: *gir etter og lar gråten komme mykere og ser på meg med et «ungt» blikk* Det var ingen som passet på meg…*slipper blikket mitt og forsvinner litt*

L: Vi er her idag. Sammen. Du og jeg. Vi er begge voksne. Og hun lille jenta som var så redd og som begynte å beskytte seg med å holde alt gjemt..hun kan vi passe på. Sammen. Vi kan fortelle henne om alt du har idag av beskyttelse og gode mennesker rundt deg. Hva tror du hun trenger?

P: *ser opp igjen* Blikket ditt.

L: *smiler og holder blikket hennes* Jeg ser deg. Jeg ser redselen og tristheten din. Du er velkommen og trygg her.

P: *gråten kommer i en ny bølge, men holder fast på blikket mitt*

DEL 4/8: Du har all den tiden du trenger. Jeg er her.

L: *jeg ser på henne med tårer i mine egne øyne og lener meg mot henne og strekker ut hånden min*

P: *hun ser på hånden min og opp mot øynene mine igjen*

L: *smiler* Du kan holde deg fast både i blikket mitt og i hånden min.

P: *kikker ned mot hånden min, holder pusten, samtidig som jeg ser at ene hånden hennes som har vært knyttet, begynner å åpne seg litt*

L: Du har all den tiden du trenger. Hånda mi og blikket mitt er her.

P: *pusten kommer igang igjen og hun griper hånda mi med en kald, klam hånd*

L: *jeg klemmer hånda hennes tilbake*

P: *blikket løftes og øynene våre møtes igjen*

L: *smiler rolig og klemmer min varme hånd rundt hennes*

P: *smiler og sukker og tårene stilner noe*

L: Det var jo ikke noe rart at kroppen din holdt på det der. Det var vonde følelser.

P: *klemmer rundt hånden min, ler lett og pusten beveger seg jevnere i brystkassa med mer utslag og dybde*

L: *ler tilbake og holder blikket hennes* Hva merker du i brystet nå?

P: *holder fast i hånda mi, mens hun slipper blikket mitt og gir fokus til egen kropp igjen* Det er plass til pusten min *ser overrasket opp og møter blikket mitt igjen*

L: Ja, pusten din får plass igjen *nikker og klemmer hånden hennes. Den begynner nå å bli mindre klam og kald* Hva merker du når pusten får plass?

P: Det er så uvant. Litt ømt. *trekker pusten som om hun utforsker hvor mye luft hun kan trekke inn* *ler og ser på meg* Kan du også trekke pusten så dypt som meg?

L: *trekker pusten rolig og dypt og slipper den ut igjen*

P: *ler og ser på meg med glade øyne* Nå er det ikke så ømt lenger. Når jeg kom hit idag så var jeg så sliten. Jeg ble så trøtt etter sist gang jeg var her at jeg måtte legge meg ned å sove i 2 timer. Når jeg kommer hjem idag skal jeg bare gå rundt å trekke pusten *begeistret og ler*

L: *ler* Husk å slipp den ut igjen også da! *hånden hennes er nå varm*

P: *ler med mer av kroppen og klemmer rundt hånden min mens hun ser på meg gledesstrålende*

L: …og hånda di har også blitt varm.

DEL 5/8: Å ikke slippe taket. I hverandre.

P: *ser ned på hånda si før hun ser opp igjen og ned igjen* Jeg har alltid kalde hender og er så frossen. Det er ikke bare hånda mi som er varm nå. Resten av kroppen min også*smiler mens hun slipper blikket og utforsker videre i kroppen* Ikke tærne mine da. De er fremdeles kalde.

L: Skal vi legge et pledd over føttene dine?

P: *stivner litt i pusten og blikket og griper rundt hånda mi*

L: …men vi kan bare sitter her å holde hverandre fast også. Jeg skal ikke slippe deg.

P: *puster lettet ut og smiler og et blaff av skam kommer* Jeg føler meg litt dum. Voksne dama som sitter her og er redd for at du skal slippe taket.

L: Det er ikke en voksens følelser du har våget å kjenne på idag. Det var ei lita jente som holdt seg fast i blikket mitt der en periode *klemmer rundt hånda hennes*

P: *nikker raskt og klemmer rundt hånda mi*

L: Jeg slipper deg ikke.

P: *griper rundt hånda mi og noen tårer kommer igjen. Denne gangen uten gråt*

L: Kjenn også at du kan holde deg fast.

P: *griper og klemmer rundt hånda mi*

L: Der ja. Jeg tror den hånda di kan holde godt om den trenger.

P: *smiler litt stolt og overrasket* Ja, den kjennes sterk ut.

L: Hvordan står det til med den andre hånda?

P: *kikker ned på den hånda som ligger i fanget og åpner og lukker den forsiktig* Den er ikke så sterk…

L: *jeg flytter stolen litt nærmere mens jeg holder den ene hånda hennes og strekker frem den andre hånden min*

P: *griper besluttsomt om den andre hånda og griper rundt hendene mine med sine*

L: *jeg klemmer tilbake i samme rytme*

P: *klemmer roligere, pusten blir tyngre og hun ser opp på meg mer tårer i øynene*

L: Sorg.

P: *Nikker og griper hardere rundt hendene mine og holder fast blikket mitt*

L: *jeg klemmer hardt tilbake og slipper pusten godt ned i kroppen. Hviler i min egen rytme mens jeg holder henne med hender og blikket*

P: *pusten blir roligere og blikket klarner*

L: Hva skjer?

P: Det var som en tomhet og et sug som kom, også sa du sorg.

L: Ja, du kjente på et fravær. Et fravær av noe som burde ha vært der.

P: Ja, det var det det var. Ett fravær *ser opp på meg med bekreftelse og nysgjerrighet* Hvordan visste du det?

DEL 6/8: Å oppdage at kroppen har beskyttet deg.

L: Hvordan visste _du_ det?

P: *ler og tenker seg om* Jeg visste vel det ikke. Jeg kjente det.

L: Nemlig. Kroppen vår forteller oss det vi trenger å vite. Det som er vanskelig er å lytte. Spesielt hvis vi har vært avhengig av å overse den for å overleve. Men til og med da hjelper den oss med å holde på ting som vi ikke kan forholde oss til der og da.

P: *tårer kommer igjen og hun klemmer rundt hendene mine*

L: Er ikke det rimelig fantastisk?

P: Jo, jeg kjenner jeg blir så utrolig rørt av å tenke på det. Jeg hadde ikke noen som kunne beskytte meg så kroppen min gjorde det for meg.

L: *nikker*

P: *begynner å bevege rolig på skuldre og bryst, mens hun holder i hendene mine*

L: *speiler bevegelsen* Nå er det noe som skjer her. *smiler*

P: *smiler tilbake mens hun fortsetter å utforske bevegelsen i skuldre og bryst*

L: Hva er det du legger merke til?

P: *nøler* det er som om.. *leter etter ord*

L: *venter og speiler bevegelse*

P: *kikker på meg og fortsetter å bevege* Det er som om området har blitt mykere? Kan det stemme? *kikker spørrende opp på meg*

L: Det er ikke noe fasit på hvordan kroppen vår skal oppleves eller hvordan den skal reagere. Folk er litt forskjellige her. Noen opplever at den blir roligere, andre kjenner mer rastløshet, vi kan kjenne på varme, kulde, mykhet, hardhet, at ting blir tydeligere eller mer diffuse. Kanskje det viktigste når det kommer til kroppen vår er at vi stiller opp. Med tilstedeværelse, nysgjerrighet og gir plass til det som har lyst til å formidle seg. Kroppen har jo sitt eget vokabular av fornemmelser, impulser og bevegelser og det er de du holder på å lære deg nå.

P: *nikker og fokuserer tydelig på kroppen sin*

L: Nå ser du bestemt ut gitt.

P: *ser opp og møter blikket mitt igjen – «voksent» og tydelig* Ja.

L: *venter*

P: *et lettelsens sukk kommer og skuldrene senkes*

DEL 7/8: Å lande i egen kropp. Å være her og nå.

L: Der landa du.

P: *kikker opp på meg og smiler* Ja. *hun ler og smaker på ordet og bevegelsen* *gjentar bevisst bevegelsen og sukket* Landa. Det var det jeg gjorde.

L: Merk hvordan det oppleves å lande. Kontakten med underlaget. Tyngdekraften som hjelper deg. Du trenger ikke holde deg opp mot tyngdekraften, men bare la deg gi etter å la underlaget ta imot deg. Hvile deg på strukturene i kroppen din. La dette støtte deg. Forankre deg.

P: *sukker igjen og tar imot mer av ryggstøtten på lenestolen.*

L: *klemmer rundt hendene hennes*

P: *kikker ned på hendene og klemmer rundt mine hender og tester ut støtten i ryggen*

L: Nå har du flere måter å kjenne at du og kroppen din blir holdt. Du trenger ikke å holde deg helt alene.

P: *kikker opp på meg igjen*

L: Du kan kjenner at jeg holder deg med mine øyne, samtidig som du selv kan holde deg fast med blikket.

P: *smiler og nikker*

L: Du kan kjenne at jeg holder hendene dine, samtidig som du kan holde deg fast selv.

P: *beholder kontakten med blikket mitt og klemmer rundt hendene mine med begge sine og smiler*

L: Du kan kjenne kontakten med stolen og at den holder deg.

P: *gnir ryggen mot stolen og nikker*

L: Merk hendene dine nå. Hvordan er det å skulle tenke at vi snart skal begynne å avslutte?

P: *slår blikket litt ned* Jeg blir litt trist når jeg tenker på det, men jeg blir ikke redd slik som i stad.

L: Du skal vite at jeg planlegger å ha hender neste gang vi møtes også, så om du trenger varme hender å holde så vil de alltid være her.

P: *ler høyt, men klemmer mindre rundt hendene mine*

L: *jeg fortsetter å holde hendene hennes, mens jeg endrer stilling og grep slik at mine hender ligger som skåler under hennes* Kjenn at du lytter til deg selv nå. Hendene dine kan hvile i mine ennå lenger. Vi har fremdeles tid.

P: *lar hendene ligge i mine hender* Jeg har aldri tenkt på, eller innsett, hvor mye jeg har holdt på selv. *strekker på fingrene og stryker sine håndflater mot mine mens hun tydelig gjør seg klar*

L: *venter med åpne håndflater*

DEL 8/8: Å være trygg nok til å oppdage omverdenen.

P: *trekker pusten dypt og legger rolig hendene sine i fanget og setter seg tilbake.*

L: *jeg lar hendene mine ligge med åpne håndflater en stund til, mens jeg ser hun utforsker og sanser hendene* Vil de komme tilbake igjen?

P: *ser på meg og smiler før hun ser på hendene mine* Ja, kanskje litt, men jeg kjenner også at det kjennes bra ut å la de hvile i fanget *mens hun snakker finner hendene hennes sammen*

L: Ja, de finner jo hverandre der i fanget ditt.

P: *ler* Ja, jeg kan holde meg selv.

L: Ja, det skal være sikkert og visst, men du er ikke alene lenger. Du trenger ikke å holde deg selv hele tiden. Alene.

P: *ser på meg* Takk! *tårene kommer*

L: Jeg sier takk jeg også.

P: *ser spørrende på meg*

L: Takk for at du delte litt av historien din med meg, slik den er nedskrevet i kroppen din. Takk for at du lot meg få se deg.

P: *smiler noe forlegent*

L: Hva merker du i kroppen nå?

P: *lirker på og beveger skuldre og brystkasse* *trekker pusten dypt og slipper den ut igjen* *trekker pusten dypt engang til mens hun smiler fornøyd* *begynner så spontant å bevege på hode og se seg rundt* Har du en regnbuetrampoline?

L: Ja, har ikke du det?

P: *ler høyt* Nei!

L: *ler sammen med henne*

P: Så rart at jeg har sett meg rundt i dette rommet flere ganger og aldri sett den trampolina?! Sto den der sist gang også?

L: Regnbuetrampolina var en av de tingene som kom først på plass når jeg flytta hit.

P: *hun ser på meg og rister på hodet over seg selv*

L: *og jeg noterer meg bak øret at neste gang skal vi utforske ulike former for orienteringsrespons i kroppen og hvorfor trampolina plutselig kom til syne*